Om å gå seg bort i Andesfjellene

Teltet kom til slutt, så nå har vi dratt videre til Chachapoyas, en hyggelig liten by nord i andesfjellene. Nattbussen hit hadde gode seter og ikke-suisidal sjofoer, så eneste skår i gleden var de dårlige, voldelige spanske filmene de spilte konstant, med utrolig hoyt volum. 


Her i Chachapoyas hadde vi tenkt aa gaa noen fotturer, men foerst måtte vi finne et kart. Lonely Planet påsto at det var "exellent maps available", alle de lokale påsto at det ikke eksisterte kart over området i det hele tatt. Det fins masse giudede turer med alt utstyr inkludert, men det er jo irriterende når vi har med alt utstyr selv. 


Vi bestemte oss for å starte med en liten test-tur til en liten landsby som heter Levanto, for å teste om telt og kokeutstyr fungerte, i trygge omgivelser. Det skulle bare vaere 4-5 timers gange, langs en gammel inka-stil, som skulle vaee lett å foelge. Vi hadde ikke noe kart, men det hadde jo heller ikke de andre som gikk der. 

Maaske ser det dumt ud, at gaa med regntraek paa saekken
i saa fint vejr, men byere er pludselige og unaadige. Laeg lige
maerke til den flotte sti som de inkaer har lavet!
De byggede vist 40.000km af saadan sti...

Utsikten var hvertfall fin!

Mens vi spiser frokost (lunsj), kommer der to folk med en ko forbi

Inka-stien var kjempefin, selv etter mange års bruk, og snodde seg fint oppover fjellet. Vi fulgte den, glade og tilfredse, helt til den plutselig delte seg. Det hadde ingen advart oss om. Vi fulgte Toras fjell-instinkt og valgte stien til venstre, og regna egentlig med at de skulle moetes lenger framme. Vi begynte å få bange anelser da stien gikk litt nedover, med siden vi ikke visste hvor vi skulle, visste vi jo ikke om det var feil. Til slutt sto vi nede i en frodig dal, med kyr som beitet, men ingen mennesker å spoerre om veien. Vi kunne jo alltids snu, men nå hadde vi gått ganske langt, og det ville bli langt å gå tilbake. Etter litt leiting fant vi en ny sti som gikk oppover, og fulgte den, med en blanning av optimisme og synkende mot.

Sjitt. Vi har gått oss bort i Andesfjellene. Hva gjoer vi nå?
(Tora spiller toeff, men er egentlig litt nervoes).

Og Hurra! På toppen fant vi igjen inka-stien! Kun 1,5 timers omveg.  Vi feiret med sjokolade, og alt var fryd og gammen, helt til stien delte seg en gang til litt lengre borte. Denne gangen så vi en liten landsby nede i dalen til hoyre, og siden vi ikke kunne vite om det var Levanto eller ikke, blei vi jo pent noedt til å gå ned og spoerre. 
Det var ikke Levanto desverre, og så bar det oppover igjen, langs en svingete grusveg, mens gnagsårene ble stoerre og stoerre. 

Etter 8,5 timers gange, ca dobbelt så mye som forventet, kom vi endelig til Levanto. Her fikk vi slå opp telt på fotballbanen, og kjoept oss middag og oel! 

Levanto var en veldig hyggelig by! Masse soete mennesker og soete små hus. 

Som test-tur var turen egentlig veldig vellykket: vi fant ut noyaktig hvor vanskelig det er å gå på tur i ukjent terreng uten kart og uten merka sti. Mulig vi slo inn noen åpne doerer der. Nå tenker vi mer og mer på Patagonia, hvor det skal finnes både kart og merka loyper, og hvor det ikke regner hele tiden... 

Det er utrolig mange fantastisk soete gamle damer her, helt ubeskrivelig soete faktisk. De er små og rynkete, og går med caps eller hatt, og skjoert utenpå buksa, og masse ting på ryggen. De er bare kjempekule.


Nå går turen til Kuelap, en gammel festning oppe i fjellene. Det skal visst vaere merka loype dit.